Mitt tidligere land.
Kjærligheten hersket ikke i mitt tidligere land, og gjør det enda ikke.
Sola skinte ikke på landejorda i mitt land, og kunne ikke varme menneskene.
Den blå himmelen var alltid som dekket av mørke skyer,
og i våre hoder hør1es det som lyn og torden.
Men aldri kom det regn fra disse skyene,
så blomstene kunne vokse mot himmelen med sine vakre farger,
og gi oss dette synet for våre Øyne.
Det fantes ingen Gud der.
Ingen Gud som kunne fryde seg over mødrenes sang til sine barn. \
Som så de små ligge i trygghet ved sin mors bryst,
eller bli vugget i søvn i sine vogger., '
Disse kunne like snart stå i ild fra fienden,
flammende i denne heten fra helvete.
Den samme varmen som kvalte sangene om frihet til til de små.
Ørene som før hadde hørt sangene om vennskap og kjærlighet var nå døve.
Stemmene som hadde talt om frihet og menneskelighet,
likhet og brorskap, var nå tause og lukket. \
De vakre øynene som søkte å se verdens skjønnhet var blitt blinde. *
Hendene som holdt andre i samhold mellom verdens nasjoner ble kappet av,
og bena på sin vandring mot det guddommelige målet,
der alle lever som en familie, var lammet.
Hjertene bar en gang på frø av kjærlighet som skulle spire og vokse,
og gro seg trygge i godhet og integritet.
Disse ble i stedet såret av sverdene til dette landets myndigheter,
de ble forstenet og ute av stand til å nære kjærligheten.
Kulden omga hjertene der varmen en gang hadde levd.
Der nestekjærligheten hadde blomstret
fantes nå bare usikkerheten og tvilen på livet.
Fuglene som hadde gledet oss med sin vakre røst var nå stille.
De ville flykte mens de enda hadde tro på sangen,
men ble vingeklippet og brakt til stillhet i sin sorg over fangenskapet.
Trærne som hadde gjort luften vår ren og forskjønnet med sine kroner
var hugget ned og brent opp.
Ingen steder kunne menneskene nå søke skygge,
behages av roen og lyden fra bladene i svak bevegelse fra vinden.
Alle menneskene ble fattige i dette fortapte landet,
der kjærlighet ble til hat, og fred ble til krig.
Hvem kan smile før tårene har tørket?
Hvem kan snakke om kjærlighet og frihet når straffen er å bli tungeklippet?
Hvem kan beholde troen i dette landet, der verdiene for menneskene trues av
regjeringens makt over rikdommene og alt levende?
Hvem kan lenger se høstens skjønnhet av markens grøde?
Hvem kan glede seg over dens skue?
Hvem kan se sola om dagen og stjernene om natten når himmelen er dekket av skyer?
Hvem kan glemme sorg og smerte, spott og urettferdighet, alt sviket?
Hvem kan leve uten bitterhet i sitt hjerte av alt dette?
Min bønn er likevel den samme som i går:
La oss leve i brorskap og i kjærlighet.
Vi må samles i håpet og troen på dagen i morgen,
at vi en dag igjen skal høre mødrenes sang om frihet,
og se all skjønnheten som verden tross alt har.
Holde hverandres hender i dansen,
og vandre langs veien i trygghet og fred.
Sitte i skyggen fra treet og høre fuglesangen.
Ha troen, håpet og kjærligheten,
respekten og friheten i ditt hjerte!
Bashir Rostami
