http://www.ostlendingen.no/hamar-dagblad/er-det-meningen-at-jeg-skal-klikke-1.6002195
– Du får ikke lov til å kalle hytta for en “utedo” selv om den er liten, irettesetter mamma Sana Taleb sønnen sin – sjøl om hun også er fortvila etter tre og et halvt år i Hamar statlige mottak på Ormseter.
– Men jeg kommer til å klikke hvis jeg må bo her enda mye lenger holder Abba fast.
Til tross for at han har all skolegangen sin i Norge, har norsk som førstespråk og bare et utgått pass fra Honduras som ”tilknytning” noe annet sted i verden, har ikke menneskelige hensyn veid tungt nok hittil for tenåringen som savner mer plass rundt seg og kortere vei til fritidsaktiviteter, venner og skole enn det Ormseter og den trange hytta kan gi.
Det kan se ut til at Abbas boforhold og fritidstilbud stemmer svært dårlig overens med hans rettigheter ifølge FNs barnekonvensjon som ble inkorporert i norsk lov i 2003, særlig når det gjelder hans rett til utvikling, meningsfull fritid og respekt som individ (Se faktaramma om flyktningbarns rettigheter).
– Utmattende skolevei
Abba har tenkt seg inn på idrettsgymnas hvis/når han og mora får oppholdstillatelse i Norge.
– Det ville vært mye lettere å være motivert for skolearbeid hvis jeg fikk være en vanlig norsk gutt som bodde i nærheten av skolen, hadde et sted å sitte i fred med leksene og kunne få litt hjelp når jeg trenger det. Sånn det er nå, er jeg helt vissen i hodet av den lange tida på buss for å komme fra Børstad ungdomsskole til Ormseter, forteller Abba og forklarer:
– Når skolen slutter klokka 14, må jeg først vente i førti minutter på en buss som kjører ned til det stedet i Hamar hvor jeg må vente på en annen buss som kjører til Katta, Storhamar videregående og rundt omkring før den kommer tilbake til sentrum og SÅ begynner å kjøre til Ormseter, forteller Abba. (Alternativet er å vente enda lengre på Børstad og gå på bussen ved Texaco på Solvang klokka 15.37. Da er han hjemme tidligst tre minutter på klokka 16).
– Vanligvis er jeg hjemme i hytta mellom to og tre timer etter at skolen er slutt, men noen ganger er jeg ikke hjemme fra skolen før klokka fem eller senere hvis jeg skal være litt sammen med kompiser etter skolen. Jeg synes det er veldig urettferdig at jeg må kjøre så mye med buss og bo så langt unna skolen. En tidligere skolekamerat av meg fra Ingeberg som bor rett over veien fra Ormseter, trenger bare kjøre buss rett til og fra Ener ungdomsskole, og familien hans har bil å kjøre med ellers.
Heldigvis får Abba sitte på med sin gamle skolekamerat til fotballtrening på Fart. Ellers hadde det blitt vanskelig å komme dit, forteller Abba.
Rett til å velge skole
I opplæringsloven § 8–1 første ledd (Se faktaramma) er det fastsatt at alle elever har rett til å gå på den nærmeste grunnskolen. Det gjelder også grunnskoleelever som bor i asylmottak. Men Abba vil ikke bytte skole nå som han først er godt i gang på Børstad og trives der.
– Det må være en annen mulighet. Jeg synes jeg har bodd langt unna skolen lenge nok nå! slår han fast.
Til sommeren er det sju år siden Abba kom til Norge. Han har levd over halve livet sitt her, og moren sier han er 99 prosent norsk. Norge er i hvert fall det eneste landet han kjenner ekte tilknytning til.
Papirløse
Abba er navnet som brukes på Børstad ungdomsskole og på fotballaget Fart. Det synes han er greit. Mohamad Abdallah Youssef Taleb blir i lengste laget til daglig bruk.
Sana Taleb (35) er fra Libanon. Sønnen er født i Honduras. Dette forteller Sana Taleb om bakgrunnen til at mor og sønn nå bor på fjerde året i ei lita hytte med ett soverom og ei knøttlita stue som også skal fungere som oppholdsrom og spiserom:
“I 1996 giftet jeg meg med en mann fra Syria og flyttet med ham til Mexico. I 1997 fødte jeg Abdallah i Honduras. Han var et veldig etterlengtet barn. Mannen min og jeg hadde lovet hverandre at hvis vi fikk en sønn, skulle vi dra til Al-Aqsa-moskeen i Palestina og takke for ham.
Det gikk greit å reise både til og fra Palestina. Vi dro tilbake til Mexico, og alt var bra helt til jeg skulle fornye passet mitt ved den libanesiske ambassaden i Mexico. Der ble passet mitt beslaglagt, og jeg fikk ikke noe nytt pass.
I 2004 ble faren til Abdallah og jeg skilt. Jeg hadde ingen familie i Mexico, ingen inntekt og ingen framtid der. Abdallahs farmor bodde i Oslo. Hun kom og hentet ham, for han hadde fortsatt gyldig pass fra Honduras den gangen. Jeg kom etter to måneder senere, ved hjelp av illegale papirer og en mann som fulgte meg til Norge mot kjempehøy betaling. Framme i Norge beholdt han papirene og forsvant. Jeg hentet sønnen min og dro på politistasjonen for å melde meg som asylsøker.
Etter en måneds tid i ventemottak, kom vi til mottaket på Gjøvik sommeren 2004. I august 2007 kom vi til Ormseter. Nå har ikke Abdallah pass som er gyldig lenger, jeg har ikke hatt pass på ti år, og vi kommer oss ikke videre i livet. Ingen kan si oss hvor lenge vi må bli her”.
Ond sirkel
Abba og Sana har fått tre avslag på søknadene om opphold i Norge. De er havna i den onde sirkelen som strammer til: Ingen oppholdstillatelse betyr ingen arbeidstillatelse eller videreutdanning for Sana. Etter tre avslag, blir også stønaden hun får til livsopphold vesentlig redusert; det er ment å virke som et press for å forlate landet.
– Men hvor skulle vi dra? spør Sana. – Jeg har hatt 1300 norsktimer og jeg vil gjerne jobbe som frisør her i Norge. For at jeg skal få gått på kurs og senere få jobb …
– … må du ha oppholdstillatelse. Ellers får du aldri arbeidstillatelse, bryter Abba inn. Han vet hva som er kjerna i problemet. Han forteller at han også vet hva det i verste fall kan gjøre med folk å bo på et mottak i år etter år.
– Jeg vet at det er en del folk som har prøvd å drepe seg sjøl her på Ormseter, og jeg vet at det var en mann som tok sjølmord her for noen år siden. Det er ekkelt å tenke på, men jeg kan forstå at noen blir så lei av å være her at de prøver å drepe seg, sier Abba og ser på mor Sana.
Hun sier: – Jeg skjønner dem dessverre jeg også, Abdallah. Hadde jeg ikke hatt deg å leve for, kunne det vært jeg som tenkte på at det ikke ville være noen vits å leve lenger.
– Jeg er en robot nå
Sana Taleb beskriver livet på vent langt ute på samfunnets sidespor på denne måten:
– Det går ikke an å kalle det et liv lenger. Jeg er blitt en sove og spise-robot som bare må vente og vente og holde ut på grunn av sønnen min. Det er nødt til å skje noe med vår situasjon snart.
Abba er mer enn enig: – Hvis noen kommer og sier at jeg må bo her to år til eller ”bare” ett år til, da klikker jeg! Alle norske vi kjenner synes det er forferdelig at vi bare må fortsette å bo sånn.
Mor Sana legger til: – Det er bare UDI (Utlendingsdirektoratet, red.anm.) som ikke skjønner hvor forferdelig situasjonen er blitt for Abdallah og for meg som skal støtte ham i livet. Hvorfor kan ingen fra UDI komme og prøve å bo i en slik hytte som vi bor i noen uker? Kanskje de ville forstå da hvordan det er å bo isolert fra samfunnet, undrer hun.
– Men jeg kommer til å klikke hvis jeg må bo her enda mye lenger holder Abba fast.
Til tross for at han har all skolegangen sin i Norge, har norsk som førstespråk og bare et utgått pass fra Honduras som ”tilknytning” noe annet sted i verden, har ikke menneskelige hensyn veid tungt nok hittil for tenåringen som savner mer plass rundt seg og kortere vei til fritidsaktiviteter, venner og skole enn det Ormseter og den trange hytta kan gi.
Det kan se ut til at Abbas boforhold og fritidstilbud stemmer svært dårlig overens med hans rettigheter ifølge FNs barnekonvensjon som ble inkorporert i norsk lov i 2003, særlig når det gjelder hans rett til utvikling, meningsfull fritid og respekt som individ (Se faktaramma om flyktningbarns rettigheter).
– Utmattende skolevei
Abba har tenkt seg inn på idrettsgymnas hvis/når han og mora får oppholdstillatelse i Norge.
– Det ville vært mye lettere å være motivert for skolearbeid hvis jeg fikk være en vanlig norsk gutt som bodde i nærheten av skolen, hadde et sted å sitte i fred med leksene og kunne få litt hjelp når jeg trenger det. Sånn det er nå, er jeg helt vissen i hodet av den lange tida på buss for å komme fra Børstad ungdomsskole til Ormseter, forteller Abba og forklarer:
– Når skolen slutter klokka 14, må jeg først vente i førti minutter på en buss som kjører ned til det stedet i Hamar hvor jeg må vente på en annen buss som kjører til Katta, Storhamar videregående og rundt omkring før den kommer tilbake til sentrum og SÅ begynner å kjøre til Ormseter, forteller Abba. (Alternativet er å vente enda lengre på Børstad og gå på bussen ved Texaco på Solvang klokka 15.37. Da er han hjemme tidligst tre minutter på klokka 16).
– Vanligvis er jeg hjemme i hytta mellom to og tre timer etter at skolen er slutt, men noen ganger er jeg ikke hjemme fra skolen før klokka fem eller senere hvis jeg skal være litt sammen med kompiser etter skolen. Jeg synes det er veldig urettferdig at jeg må kjøre så mye med buss og bo så langt unna skolen. En tidligere skolekamerat av meg fra Ingeberg som bor rett over veien fra Ormseter, trenger bare kjøre buss rett til og fra Ener ungdomsskole, og familien hans har bil å kjøre med ellers.
Heldigvis får Abba sitte på med sin gamle skolekamerat til fotballtrening på Fart. Ellers hadde det blitt vanskelig å komme dit, forteller Abba.
Rett til å velge skole
I opplæringsloven § 8–1 første ledd (Se faktaramma) er det fastsatt at alle elever har rett til å gå på den nærmeste grunnskolen. Det gjelder også grunnskoleelever som bor i asylmottak. Men Abba vil ikke bytte skole nå som han først er godt i gang på Børstad og trives der.
– Det må være en annen mulighet. Jeg synes jeg har bodd langt unna skolen lenge nok nå! slår han fast.
Til sommeren er det sju år siden Abba kom til Norge. Han har levd over halve livet sitt her, og moren sier han er 99 prosent norsk. Norge er i hvert fall det eneste landet han kjenner ekte tilknytning til.
Papirløse
Abba er navnet som brukes på Børstad ungdomsskole og på fotballaget Fart. Det synes han er greit. Mohamad Abdallah Youssef Taleb blir i lengste laget til daglig bruk.
Sana Taleb (35) er fra Libanon. Sønnen er født i Honduras. Dette forteller Sana Taleb om bakgrunnen til at mor og sønn nå bor på fjerde året i ei lita hytte med ett soverom og ei knøttlita stue som også skal fungere som oppholdsrom og spiserom:
“I 1996 giftet jeg meg med en mann fra Syria og flyttet med ham til Mexico. I 1997 fødte jeg Abdallah i Honduras. Han var et veldig etterlengtet barn. Mannen min og jeg hadde lovet hverandre at hvis vi fikk en sønn, skulle vi dra til Al-Aqsa-moskeen i Palestina og takke for ham.
Det gikk greit å reise både til og fra Palestina. Vi dro tilbake til Mexico, og alt var bra helt til jeg skulle fornye passet mitt ved den libanesiske ambassaden i Mexico. Der ble passet mitt beslaglagt, og jeg fikk ikke noe nytt pass.
I 2004 ble faren til Abdallah og jeg skilt. Jeg hadde ingen familie i Mexico, ingen inntekt og ingen framtid der. Abdallahs farmor bodde i Oslo. Hun kom og hentet ham, for han hadde fortsatt gyldig pass fra Honduras den gangen. Jeg kom etter to måneder senere, ved hjelp av illegale papirer og en mann som fulgte meg til Norge mot kjempehøy betaling. Framme i Norge beholdt han papirene og forsvant. Jeg hentet sønnen min og dro på politistasjonen for å melde meg som asylsøker.
Etter en måneds tid i ventemottak, kom vi til mottaket på Gjøvik sommeren 2004. I august 2007 kom vi til Ormseter. Nå har ikke Abdallah pass som er gyldig lenger, jeg har ikke hatt pass på ti år, og vi kommer oss ikke videre i livet. Ingen kan si oss hvor lenge vi må bli her”.
Ond sirkel
Abba og Sana har fått tre avslag på søknadene om opphold i Norge. De er havna i den onde sirkelen som strammer til: Ingen oppholdstillatelse betyr ingen arbeidstillatelse eller videreutdanning for Sana. Etter tre avslag, blir også stønaden hun får til livsopphold vesentlig redusert; det er ment å virke som et press for å forlate landet.
– Men hvor skulle vi dra? spør Sana. – Jeg har hatt 1300 norsktimer og jeg vil gjerne jobbe som frisør her i Norge. For at jeg skal få gått på kurs og senere få jobb …
– … må du ha oppholdstillatelse. Ellers får du aldri arbeidstillatelse, bryter Abba inn. Han vet hva som er kjerna i problemet. Han forteller at han også vet hva det i verste fall kan gjøre med folk å bo på et mottak i år etter år.
– Jeg vet at det er en del folk som har prøvd å drepe seg sjøl her på Ormseter, og jeg vet at det var en mann som tok sjølmord her for noen år siden. Det er ekkelt å tenke på, men jeg kan forstå at noen blir så lei av å være her at de prøver å drepe seg, sier Abba og ser på mor Sana.
Hun sier: – Jeg skjønner dem dessverre jeg også, Abdallah. Hadde jeg ikke hatt deg å leve for, kunne det vært jeg som tenkte på at det ikke ville være noen vits å leve lenger.
– Jeg er en robot nå
Sana Taleb beskriver livet på vent langt ute på samfunnets sidespor på denne måten:
– Det går ikke an å kalle det et liv lenger. Jeg er blitt en sove og spise-robot som bare må vente og vente og holde ut på grunn av sønnen min. Det er nødt til å skje noe med vår situasjon snart.
Abba er mer enn enig: – Hvis noen kommer og sier at jeg må bo her to år til eller ”bare” ett år til, da klikker jeg! Alle norske vi kjenner synes det er forferdelig at vi bare må fortsette å bo sånn.
Mor Sana legger til: – Det er bare UDI (Utlendingsdirektoratet, red.anm.) som ikke skjønner hvor forferdelig situasjonen er blitt for Abdallah og for meg som skal støtte ham i livet. Hvorfor kan ingen fra UDI komme og prøve å bo i en slik hytte som vi bor i noen uker? Kanskje de ville forstå da hvordan det er å bo isolert fra samfunnet, undrer hun.
Barn på mottak har rettigheter
Gjennom FNs barnekonvensjon, som er inkorporert i norsk lov, forplikter Norge seg til å sikre alle barn visse grunnleggende rettigheter. Dette innebærer blant annet at alle barn skal ha rett til de samme godene, at det skal tas hensyn til barnets beste, at alle barn har rett til et godt liv, til å utvikle seg og til å bli hørt og respektert. Ut fra et barnerettslig perspektiv er utdanning, deltakelse og medvirkning, rettigheter barn har etter FNs barnekonvensjon.
Plikten til grunnskoleopplæring inntrer når den unge har oppholdt seg i Norge i tre måneder. Den kan ivaretas gjennom offentlig grunnskoleopplæring eller gjennom annen tilsvarende opplæring. Den unge har rett til like mange timer og opplæring i like mange fag som alle andre barn. Det følger av opplæringsloven § 2–1 andre ledd at departementet kan frita elever fra denne plikten i særlige tilfeller. Denne myndigheten er delegert til Fylkesmannen i hvert fylke. Fritak kan blant annet være aktuelt når det er klart at oppholdet bare vil vare kort tid utover tre måneder. I slike tilfeller vil det være liten hensikt i å sette i gang opplæring.
Elever som bor på asylmottak eller i omsorgssenter, skal gis opplæring på skole. I opplæringsloven § 8–1 første ledd er det fastsatt at alle elever har rett til å gå på den nærmeste grunnskolen, dette gjelder også for grunnskoleelever som bor i asylmottak.
(...) Artikkel 24 og 39 i Barnekonvensjonen refererer til barns rett til best mulig helse. Landene som har ratifisert konvensjonen, skal iverksette alle mulige tiltak for å sikre barns fysiske og psykiske helse.
Kilde: Kunnskapsdepartementet
Rett til egen vurdering
Utlendingsl. § 38 tredje ledd
I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Barn kan gis oppholdstillatelse etter første ledd selv om situasjonen ikke har et slikt alvor at det ville blitt innvilget oppholdstillatelse til en voksen.
Ved vurderingen av sterke menneskelige hensyn etter lovens § 38, skal barns tilknytning til riket tillegges særlig vekt.
KILDE: Forelesning 15.04.10 Asylsøkende barn Professor Kirsten Sandberg
Institutt for offentlig rett
Universitetet i Oslo
Norge får kritikk
Despite the State party’s statement that emphasis will be placed on children’s affiliation to Norway in decisions on residence permits on humanitarian grounds, there are reports that children who have spent many years in Norway may be deported despite sound documentation of affiliation to Norway.
Kilde: FNs barnekomité om særlig tilknytning, i sluttkommentarene til Norges 4. rapport 2010
Rett til å bli hørt
Barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å bli hørt før det treffes avgjørelse i saker som vedrører dem etter utlendingsloven.
KILDE: Utlendingsforskriften § 17–3
– Venting er mishandling
– Dette er barn som lever under en ekstrem tilværelse og som noen må ta ansvar for. Jeg vil karakterisere det som statlig barnemishandling, hvor de blir fratatt sine grunnleggende rettigheter: Rettighetene til å være barn, sa Jon Ole Martinsen fra Foreningen Selvhjelp for innvandrere og flyktninger på Amnesty Internationals pressekonferanse om barn som hadde levd på flyktningmottak i Norge i tre år eller mer, i alt 313 barn per oktober 2010.
Kilde: VG-nett 19. januar 2011
UDI: – Foreldrenes skyld
Reduksjoner i økonomisk støtte (etter avslag på søknad om opphold, re. anm.) gjelder ikke personer under 18 år.
Mange av mottaksbeboerne som kommer til å miste hele eller deler av pengestøtten er i en vanskelig situasjon. Det er derfor sannsynlig at det i enkelttilfeller kan komme klager om urimelighet og forskjellsbehandling. Reglene er imidlertid klare, og søkerne er selv ansvarlige for situasjonen de befinner seg i. Den som får avslag på en asylsøknad plikter å forlate landet, og må selv ta ansvaret når vedkommende velger å bryte norsk lov ved å unnlate å reise hjem.
Kilde: Kilde: Utlendingsdirektoratet (udi.no/Sentrale-tema/Asylmottak)
Plikten til grunnskoleopplæring inntrer når den unge har oppholdt seg i Norge i tre måneder. Den kan ivaretas gjennom offentlig grunnskoleopplæring eller gjennom annen tilsvarende opplæring. Den unge har rett til like mange timer og opplæring i like mange fag som alle andre barn. Det følger av opplæringsloven § 2–1 andre ledd at departementet kan frita elever fra denne plikten i særlige tilfeller. Denne myndigheten er delegert til Fylkesmannen i hvert fylke. Fritak kan blant annet være aktuelt når det er klart at oppholdet bare vil vare kort tid utover tre måneder. I slike tilfeller vil det være liten hensikt i å sette i gang opplæring.
Elever som bor på asylmottak eller i omsorgssenter, skal gis opplæring på skole. I opplæringsloven § 8–1 første ledd er det fastsatt at alle elever har rett til å gå på den nærmeste grunnskolen, dette gjelder også for grunnskoleelever som bor i asylmottak.
(...) Artikkel 24 og 39 i Barnekonvensjonen refererer til barns rett til best mulig helse. Landene som har ratifisert konvensjonen, skal iverksette alle mulige tiltak for å sikre barns fysiske og psykiske helse.
Kilde: Kunnskapsdepartementet
Rett til egen vurdering
Utlendingsl. § 38 tredje ledd
I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Barn kan gis oppholdstillatelse etter første ledd selv om situasjonen ikke har et slikt alvor at det ville blitt innvilget oppholdstillatelse til en voksen.
Ved vurderingen av sterke menneskelige hensyn etter lovens § 38, skal barns tilknytning til riket tillegges særlig vekt.
KILDE: Forelesning 15.04.10 Asylsøkende barn Professor Kirsten Sandberg
Institutt for offentlig rett
Universitetet i Oslo
Norge får kritikk
Despite the State party’s statement that emphasis will be placed on children’s affiliation to Norway in decisions on residence permits on humanitarian grounds, there are reports that children who have spent many years in Norway may be deported despite sound documentation of affiliation to Norway.
Kilde: FNs barnekomité om særlig tilknytning, i sluttkommentarene til Norges 4. rapport 2010
Rett til å bli hørt
Barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å bli hørt før det treffes avgjørelse i saker som vedrører dem etter utlendingsloven.
KILDE: Utlendingsforskriften § 17–3
– Venting er mishandling
– Dette er barn som lever under en ekstrem tilværelse og som noen må ta ansvar for. Jeg vil karakterisere det som statlig barnemishandling, hvor de blir fratatt sine grunnleggende rettigheter: Rettighetene til å være barn, sa Jon Ole Martinsen fra Foreningen Selvhjelp for innvandrere og flyktninger på Amnesty Internationals pressekonferanse om barn som hadde levd på flyktningmottak i Norge i tre år eller mer, i alt 313 barn per oktober 2010.
Kilde: VG-nett 19. januar 2011
UDI: – Foreldrenes skyld
Reduksjoner i økonomisk støtte (etter avslag på søknad om opphold, re. anm.) gjelder ikke personer under 18 år.
Mange av mottaksbeboerne som kommer til å miste hele eller deler av pengestøtten er i en vanskelig situasjon. Det er derfor sannsynlig at det i enkelttilfeller kan komme klager om urimelighet og forskjellsbehandling. Reglene er imidlertid klare, og søkerne er selv ansvarlige for situasjonen de befinner seg i. Den som får avslag på en asylsøknad plikter å forlate landet, og må selv ta ansvaret når vedkommende velger å bryte norsk lov ved å unnlate å reise hjem.
Kilde: Kilde: Utlendingsdirektoratet (udi.no/Sentrale-tema/Asylmottak)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar